Det er ingen skam å snu

Av klodens syv milliarder mennesker ønsker 450 barn og deres foreldre å bli boende i verdens rikeste og minst befolkede land. De fleste har bodd her i 3 år og i mange tilfeller langt flere år enn det. De føler tilhørighet, snakker språket, har venner, jobb og skoleplass.
Det har skapt debatt og engasjement, og vi har som dyr flest pisset og markert hvor våre grenser går. Fra en restriktiv asylpolitikk ser vi nå en nådeløs og inhuman politikk som ikke er Norge verdig. Fredspris, - og diplomat nasjonen! Vi ser nå en regjering som har glemt sine ideologiske verdier, en regjering som har mistet seg selv.

Jeg har ventet håpefullt og tålmodig på utvidede argumenter fra de nådeløse.
Grete Faremo har gjentatt i det uendelige: ”det vil være urettferdig mot de lydige som returnerer frivillig, og la de andre få bli”. Jan Bøhler har gjentatt i det uendelige: ”de skyver barna foran seg,” og AP ordfører Ståle Refsties stiller spørsmål om hvor norske disse barna egentlig er? Lukker jeg øynene når jeg hører disse uttalelsene ville jeg trodd de kom fra ytterste høyre fløy. Stigmatiserende, enkle og ovenfra og ned – holdninger, og i grunnen særdeles lite kreativt.

Vi har i årevis sett hva velkjent norsk byråkratisk sendrektighet gjør med mennesker. En sendrektighet som ender opp i familiære traumer. Ikke bare med tanke på retur med også den mentale påkjenningen det er å leve i et tilnærmet vakuum.

Jeg skriver ikke dette gjennom tårevåte øyne. Jeg skriver dette i forbannelse over norsk arroganse og inhumane politikk. En politikk det har gått prestisje i, der enkelthistoriene bak familiene blir glemt. Der konsekvensene for enkeltmennesket blir satt i skyggen. En ”vi” og ”dem” politikk der vi verner om våre verdier som om sult og nød stod på våre dørstokker og banket på!

Med Norges restriktive asylpolitikk kan jeg ikke forstå frykten for asyl flom dersom det blir gjort revers i disse sakene. Selv om vi ikke liker å tro det, så er heller ikke Norge førstevalg for de som må søke seg vekk.

Det er ingen skam og snu – vis hva Norge er verdig!

Det godslige tolerante landet?

Det lille land. Det lille land som klarer å fylles med så mye hverdagsrasisme at mange til stadighet gisper etter luft. Det lille godslige landet hvor det er større skam å kalle noen for rasist enn å faktisk være det. Det lille land som er seg selv nok. Det godslige land der de fleste innvandringskritiske røstene sier lite eller ingenting om hvordan Norge skal være hvis de får det som de vil. Hvordan Norge skal forholde seg til resten av verden, til internasjonale konvensjoner, til solidaritet og medmenneskelighet.

Det lille land hvor vi stadig hører om ansatte innen offentlig sektor som tenker folkegrupper. Innvandrere fra enkelte land som blir vurdert som en homogen gruppe. Det lille land hvor manges rettssikkerhet forsvinner i dypet, alt avhengig av hvor de kommer fra.

Det godslige landet hvor pairløse blir behandlet verre enn dyr i oppdrett.
Dette godmodige landet som er så heldig i å ha patent på god moral og forstand.
Det lille land hvor konformitet og assimilering står med uthevet skrift mens toleranse og respekt for det enkelte individs behov, uavhengig opprinnelse og religion, blir satt i parentes.
Det lille land som verner om sine verdier som om vi hadde opplevd sult og faenskap i et tidligere liv.

Året 2012 er synonymt med at jeg skal bli et langt bedre medmenneske. Da mener jeg på alle livets viktige arenaer! Det er nok ikke mange som tror meg på dette forsettet, men jeg skal herved skriftlig erklære hva jeg mener med å bli et bedre medmenneske.

1) Truser - alle gamle trauste, store, gode og "trygge" truser skal vekk. Da mener jeg langt vekk. Så langt at jeg ikke finner de igjen. Det er vanskelig å forstå for det motsatte kjønn at det er mye støtte og trygghet i en god bestemortruse. Jeg er og blir en tilhenger av at man må brette vekk trusa for å se rumpa og ikke brette ut rumpa for å se trusa! Men jeg skal være et godt medmenneske i heimen og bøyer av for mine tradisjonelle behov.

2) Jobben - hver morgen skal jeg rope høyt til alle mine kollegaer "God morgen! It's a nice and shiny day". Dette uavhengig av hvordan dagsformen og vestlandsværet utarter seg.

3) Trafikken - på bussen skal jeg aldri mer breie meg utover to seter. I stedet skal jeg presse lår og armer sammen og rope til mine medpassasjerer : " Hei kjære medborger, det er god og ledig plass her ved siden av meg". Samtidig smiler jeg og vinker til sjåføren som ser forundret på meg i sidespeilet. Jeg skal også neie og smile til alle som stopper for meg i gangfelt. Si "tusen takk" med tydelige leppe bevegelser slik at bilisten skjønner hvor god jeg er.

4) Naboen - hver gang jeg koker for mange poteter eller baker boller løper jeg over til naboen og deler halparten med han. Dette til tross for han varmer opp bilmotoren i 1 time før han går på jobb, og bikkja hans skiter i vår hage.Nå tenker jeg i stedet at naboer er gode å ha fordi..(kom ikke på noen god årsak på hvorfor - sorry) Med det føles særdeles godt å dele, uansett.

5) Familien - jeg skal aldri kjefte over sure sokker og våte håndklær slengt på badegulvet.I stedet skal jeg rope i ellevill begeistring over hvor renslige alle er, og hvor flinke de er til å skifte til rene klær!

6) Venner - jeg skal skryte uhemmet over deres uoppdragne og snørrete unger. Jeg bedyrer hvor kreativt flinke de er motorisk,og spørre om det er i naturbarnehage de pådrar seg virus?

7) Ukjente - jeg skal gi fem komplimenter til ukjente mennesker hver dag. Når jeg ser en dame med mega stor rumpe og kort jakke med strikk i midjen, skal jeg si " så flott at du tør å vise hva du har"! Ellers blir nok komlimenter som dette hyppig brukt;"du lukter godt", "du ser sprek ut", " du har fin hud", "du har fine store hender", "du har deilig kraftige øyenbryn", "du minner meg om en gresk gud", "sjarmerende tannsten", osv osv.

Dette blir et travelt år. Jeg må legge meg tidlig, slik at jeg er opplagt og positiv til årets første arbeidsdag.
God nyttår folkens! Må hell og lykke være med dere!